Hva kan vi lære av Sommarøy-saken?

Innovasjon Norges PR-stunt ble først delt over hele verden, så ble det fordømt over hele verden.

Etter at det ble avslørt at historien om innbyggerne på Sommarøy som ville avskaffe tiden i virkeligheten var et PR-stunt fra Innovasjon Norge, og at historien var falsk, har det rast en interessant (og nyttig) debatt i medie-Norge. 1479 medier fra hele verden skal ha delt historien, og et stort flertall av reaksjonene fra disse har vært sinne over at statlige Innovasjon Norge var avsender av en falsk nyhet.

Mitt innlegg i Medier24.no

Aftenposten gikk mot strømmen, og beklaget til sine lesere at de ikke hadde gjort en god nok jobb med å sjekke fakta i saken. Noen få medieledere, som Harald S. Klungtveit i Filter Media, uttalte at journalistene som delte saken bør se seg selv i speilet i stedet for å skylde på avsender.

Jeg skrev et innlegg i Medier24.no som hadde nettop det som hovedpoeng: At det største problemet med Sommarøy-saken er at journalistene som delte saken ikke gjorde en god nok jobb med å sjekke om den var sann før de publiserte den. Selv om Innovasjon Norge var avsender av saken, så var det tross alt de etablerte mediene som bidro til at den ble spredt verden rundt.

Å kritisere mediebransjen gjør man ikke ustraffet, og det raste inn kommentarer om at jeg ikke hadde skjønt poenget og at journalistene hadde gjort jobben sin. Det var Innovasjon Norge som skulle kritiseres, ingen andre. (Det ble ikke bedre av at jeg avsluttet innlegget med en påstand om Vær Varsom-plakaten som viste seg å ikke være riktig.)

Redaktør i avisen Fremover, Christian Senning Andersen, svarte med innlegget «Journalistene gjorde jobben sin i Sommarøy-saken», der han hevdet at «Ståle Lindblad bommer i kritikken sin av norske journalister». Han begrunnet det med at «han hopper bukk over en viktig del av faktasjekken: En vurdering av hvem som er avsender.»

Redaktør i avisen Fremover, Christian Senning Andersen, var ikke enig med meg

Dette mener jeg gir grunn til bekymring.

La meg avklare to ting først:
1) Det var feil av Innovasjon Norge å skape en falsk historie og promotere denne til mediene. Det er alle enige i, og Innovasjon Norge har beklaget.
2) Det faktum at den falske historien ble publisert av 1479 seriøse medier over hele verden bekrefter at noe har gått galt i redaksjonene. Det var seriøse medier som bidro til å spre den falske historien.

Det som bekymrer meg er medienes reaksjon på saken. I stedet for å innse at journalister og redaktører har noe å lære av Sommarøy-saken, så går neste alle ned i skyttergravene og peker på Innovasjon Norge som den eneste syndebukken. I følge redaktør Christian Senning Andersen i Fremover er det ikke grunn til å sjekke mer hvis avsenderen er en troverdig kilde. At et par journalister har bedt om kommentar fra Innovasjon Norge og statsråd Torbjørn Røe Isaksen, og fått «ingen kommentar» tilbake, mener han bekrefter at det har vært jobbet grundig med saken i redaksjonene.

Denne holdningen viser at vi ikke har lært noe som helst av det som har skjedd de siste årene. Taktikken som ble brukt av de som jobbet for å påvirke valget i USA i 2016 var nettopp å utforme de falske nyhetene så de så ekte ut, og så få en seriøs aktør til i «hvitvaske den» ved å dele den videre. Ofte skjedde dette ved at seriøse politikere eller mediefolk som var enige i deler av budskapet, delte saken videre i sosiale medier. Etter at den falske nyheten ble delt av en seriøs aktør var den plutselig blitt troverdig. Nå var det en politiker eller kommentator som var avsender, ikke en «trollfabrikk» i Øst-Europa.

Når redaktører og journalister gjemmer seg bak «troverdig avsender» som kriterium for at en historie er sann, så gjør de ikke jobben sin. Da skyver de redaktøransvaret over på kildene sine.

Flere medier burde gjøre som Aftenposten: Si «unnskyld, her gjorde vi ikke jobben vår» til leserne, og så jobbe seriøst med hvordan de skal unngå at det samme skjer igjen. Denne gangen var det uskyldig PR-stunt fra en vennlig avsender. Neste gang er det kanskje en avsender med onde hensikter.

Om man ser Sommarøy-saken i et større perspektiv, så er det enda mer alvorlig at de etablerte mediene ikke er villige til å innse og lære av sine feil. I debatten om hvordan samfunnet skal håndtere falske nyheter pekes det på at det store aktørene, som Facebook og Google, må gjøre mer. Det er også fokus på at du og jeg må må være mer kritiske når vi deler saker i sosiale medier, så vi ikke bidrar til å spre falske nyheter.

Flere studier, blant annet fra University of Cambridge, har vist at mennesker som på forhånd har fått faktainformasjon er mindre mottakelige for falske nyheter om det samme temaet. Faktabaserte nyheter kan med andre ord virke som en vaksine mot falske nyheter. Vår viktigste kilde til faktabaserte nyheter er de etablerte mediene.

Det blir stadig vanskeligere å skille falske nyheter fra sannheten. Det stiller større krav til de som videreformidler sakene. Det holder ikke at avsenderen er troverdig eller at ingen benekter saken. Journalister må få bekreftelse på at det de publiserer er sant. Det er nettopp den kvaliteten som skiller journalister fra oss andre. Det er den kvaliteten som skiller håndtverk fra hjemmesnekret.

Redaktører og journalister som ikke anerkjenner sin rolle og tar sitt ansvar i kampen mot falske nyheter er ikke med på å løse problemet. De er en del av problemet.

Foto: Harald Groven

Skriv en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.