Jeg digger sosiale medier og andre digitale kanaler. All verdens kunnskap og store deler av jordens befolkning er tilgjengelig uavhengig av tid, sted og økonomiske ressurser. En norsk tenåring kan skape en farsott over hele verden fra gutterommet, jeg kan kommunisere med en kollega i Australia like enkelt som om hun satt på nabokontoret og hvem som helst kan diskutere politikk med statsministeren fra sofakroken en fredag kveld.

Når vi alle kan publisere, kommunisere og diskutere på (nesten) like vilkår, skulle man tro at meningsmangfoldet ville blomstre. At det var plass til alle, og at det ble større toleranse for andre meninger og holdninger enn våre egne.

Isteden opplever vi det motsatte. Intoleransen blir stadig mer dominerende. Uansett hvor uskyldig eller velmenende et initiativ er, så er det alltid noen som gjennom presse og sosiale medier hevder at det fører til prestasjonsangst, at de føler seg krenket eller mener at de blir tilsidesatt.

Jeg snakker ikke om intoleranse for ekstremisme, ondskap og så videre, men om hverdagsintoleransen. Den intoleransen som får oss til å påpeke feil ved ethvert initiativ fra andre. Den intoleransen som får oss til å se diskriminerende, egoistiske og uetiske spøkelser på høylys dag.

Storm i et SFO-vannglass

Aktiviteten som førte til mediestorm.

Tenk deg en SFO-ansatt som har lyst til å gjøre litt ekstra for barna en dag. Hva med å arrangere en «bli ny»-dag? En dag hvor barna kan sminke og pynte hverandre. Akkurat sminkingen kan kanskje virke litt «jentete», men vi skal nok sørge for at det blir moro for alle. Både gutter og jenter har jo elsket å kle seg ut siden tidenes morgen.

Idéen er god helt til en av foreldrene bestemmer seg for at «bli ny»-dag forsterker kjønnsroller som han ikke liker. At jenter skal gjøre noe og guttene noe annet er ikke akseptabelt. En Twittermelding, en epost til skolen og tips til media resulterer i en mediestorm mot skolen, rektor og den ansvarlige på SFO. I sosiale medier er det lynsjestemning. «Offentlig skole og SFO bør ikke være formidler av stereotypier og begrensende kjønnsrollemønster», blir den sinte pappaen sitert på i landets aviser.

De ansatte på SFO på Kolbotn er nok ikke så kreative på barnas vegne lenger.

Matpakkeklasseskille

Matpakker som denne kan føre til klasseskille på skolene, i følge ekspertene.
Foto: Susanne Kaluza

Bloggeren Susanne Kaluza er en av mange mammaer som synes det er gøy å gjøre noe ekstra ut av barnas matpakker. Barna overraskes med hjerteformede brødskiver, stjerner av fiskepudding og egg med smilefjes når de åpner matboksen. Bloggen hennes ble så populær at Kaluza laget bok av de kreative matpakkene sine.

Slik gjør man ikke ustraffet. Frustrerte foreldre stod straks frem og fortalte hvor ydmykende Kaluzas matpakker er «for oss som ikke har tid til å skjære fiskepuddingen i stjerneform». I pressen gikk forskere og ernæringsfysiologer ut og mente at Kaluzas matpakker «kan føre til et klasseskille mellom elevene». «Dette kan skape et økt press på foreldre generelt om matpakkken skal se fin ut» og «Det er noe galt om vi ikke kan spise fiskekaker som ligner på fiskekaker» tordnet de.

Klasseskille og økt press! Alt fordi en mor var litt kreativ med barnas matpakker og delte det i sosiale medier.

Hvorfor?

Har vi kommet dit at alt vi gjør må være politisk korrekt, og alle initiativ som utfordrer etablerte normer må stoppes? Har samfunnet blitt mindre tolerant, eller er det bare de digitale kanalene som gjør intoleransen mer synlig? Er det bare den gode, gamle janteloven som har tilpasset seg det digitale samfunnet?

Vi lærer barna våre å sette pris på mangfold når det gjelder etnisitet, religion og seksuell legning, men aksepterer ikke selv at andre tar seg tid til å være litt ekstra kreative i hverdagen.

Barna våre får ikke dårlige holdninger av «bli ny»-dag på SFO eller at andre har hjerteformede brødskiver i matpakken. De som påvirker barnas holdninger mest er oss voksne. Hvis vi lærer dem intoleranse, så blir de intolerante. Hvis vi lærer dem janteloven, så blir de produkter av janteloven.